Forskere skvises av Kvalitetsreformen

Kvalitetsreformen skviser forskere mellom undervisningskrav og forskningstid. Økt krav om forskningsproduktivitet og internasjonal publisering tvinger universiteter og høyskoler til å velge: Mer forskningstid til de beste forskerne eller like mye tid til alle. En ny OECD-rapport mener det er unødvendig at alle som underviser må forske, og utfordrer dermed et av adelsmerkene i norsk høyere utdanning: forskningsbasert undervisning. Slik blir det konflikt av.

Én ting er forskerne er enige om: De får stadig mindre tid til forske. Tid til å forske over lengre perioder. Tid til å fordype seg og jobbe konsentrert uten å bli avbrutt av studenter som skal ha veiledning. Sammenhengende tid er den magiske formelen som skal løfte forskerne ut av tidsklemma. En tidsklemme som ifølge sentrale aktører truer kvaliteten på norsk forskning. Forskerforbundet frykter dagens situasjon kan føre til både mindre kunnskapsproduksjon og dårligere kvalitet på undervisning og dermed på fremtidens kunnskapsarbeidere.

Det er Kvalitetsreformen som får hovedskylden. Den omstridte studiereformen, som har forlenget studieåret og forutsetter en tettere oppfølgning av studentene, stjeler verdifull forskningstid. Evalueringer og spørreundersøkelser tegner et bilde av forskere som føler seg skvist. En ny rapport ved Universitetet i Bergen slår fast at dagens forskerne får mindre tid til forskning. I den nasjonale evalueringen av Kvalitetsreformen sier over 80 prosent av forskerne ved landets universiteter og høyskoler at reformen vil gi mindre tid til forskning (se figur 1).

«Mangelen på sammenhengende tid truer forskningen. Den økte undervisningsbyrden etter Kvalitetsreformen har redusert tiden til forskning. Men samfunnets økte forventninger til hva forskere skal bidra med, stjeler også tid fra forskningen,» sier professor Arild Underdal ved Universitet i Oslo (UiO). Økonomiprofessor Kjetil Storesletten ved UiO mener at det ikke er undervisningsmengden som er problemet i Norge. Det er et fordelingsproblem. Mer tid til de beste forskerne, er Storeslettens løsning.

Mandag Morgens rundspørring blant sentrale aktører i den norske forskningssektoren avdekker flere utfordringer for den fremtidige organiseringen av forskning og undervisning:

• Trenger ny organisering: Økt undervisningspress må møtes med skjermede forskningsperioder på årlig basis.

• Må tenke strategisk: Undervisning er ikke problemet, mener noen. Det er fordeling av forskningstid. Trenger insentiver slik at de beste forskerne får mer forskningstid.

• Avhengig av gratisarbeid: Mangelen på tid og kravet om målbar effektivitet kan true det akademiske systemet som er avhengig av kunnskapsdeling og gratisarbeid.

Tidstyver krever ny organisering

«Selv om forskerne i større grad opplever at de får mindre tid til forskning, viser tidsbruksundersøkelser at tiden brukt på forskning er stabil, og har vært relativ stabil i over 20 år. Det er et paradoks,» påpeker forskningsleder Bjørn Stensaker ved Nifu Step. Årsaken til misnøyen kan være at Kvalitetsreformen legger større vekt på veileding og studentoppfølging. Det gir mindre sammenhengende tid til forskning. På kort sikt ser det ikke ut til at denne utviklingen har ført til dårligere forskningskvalitet. Snarere tvert i mot. Norske forskere klatrer oppover på vitenskapelig siterings- og publiseringsstatistikker, som er viktige kvalitetsmål i forskningsverdenen (se figur 2). «Norske forskere publiserer mer enn før, og det ser ut som de bruker tiden mer effektivt enn før,» sier Stensaker.

Kvalitetsreformen har ført til økt arbeidsmengde på undervisningsområdet, understreker Forskerforbundet. Omleggingen av undervisningen med innføringen av mappeevalueringer, flere obligatoriske innleveringer og tettere oppfølging av studentene har sprengt alle timeplaner. Forskerne har også fått flere administrative oppgaver som ikke kan gjøres av administrativt ansatte. Alt dette krever mer arbeid, men den tradisjonelle arbeidsmåten er i stor grad bevart. Kvalitetsreformen er heller ikke den eneste tidstyven.

Professor Underdal trekker frem en rekke faktorer som isolert sett er små, men som i sum fører til dårligere vilkår når det gjelder effektiv tid til forskning. Forskere skal snakke med pressen, delta i offentlige utvalg, skrive offentlige utredninger og formidle forskning. I tillegg kommer administrasjon, møtevirksomhet, søknader om forskningsmidler, kvalitetssikring og arbeid som skal dokumenteres og rapporteres. Grunnforskningen er særlig utsatt. Den er minst knyttet til eksterne oppdrag, og kan lett bli en salderingspost. Resepten er ny organisering.

Underdal mener forskerne selv har en del av skylden for uføret. Det er fullt mulig å organisere hverdagen bedre. Det er mye å tjene på en effektivisering av tidsbruken i universitetssektoren. Det er for mye administrasjon, for mye «diverse», mener han. Forskningstiden lett blir en salderingspost i møte med mer synlige oppgaver med strengere tidsfrister. «Vi blir nødt til å se på hvordan vi planlegger undervisningsterminene. Studiereformen har sammen med andre faktorer, ført til en sterk oppsplitting av tiden. Det er avgjørende at forskingstiden er sammenhengende, og at den ikke presses inn mellom forelesninger, kaffepauser og møter. Forskningstiden må sikres og skjermes i avgrensede perioder av året.»

Organisering er ikke nok, mener Forskerforbundet. De krever flere ansatte. Alternativet er å reversere deler av Kvalitetsreformen.

OECD-evalueringen er skeptisk til om den tradisjonelle ledelsesmodellen ved universitetene kan løse utfordringene knyttet til fordeling av undervisning og forskningstid. OECD anbefaler at den tradisjonelle, todelte ledelsen med en rektor valgt av ansatte og studenter og en tilsatt administrerende direktør, byttes ut med en toppleder som er ansvarlig for alle spørsmål ved institusjonen. Dagens ledere benytter seg ikke av av mulighetene til å bestemme lønn og fordeling av forskningstid til de ansatte. Også vitenskaplig ansatte etterlyser et mer effektivt lederskap for å sikre forskningstiden, ifølge OECD.

Universitetene har en styringsutfordring, mener Stensaker i Nifu Step. Målene om økt kvalitet på studiene og økt kvalitet på forskningen trenger ikke å være i konflikt med hverandre. En trenger organisatoriske løsninger på problemet. Et problem som må løses lokalt ved det enkelte universitet.

Fordeling av tid

Mange ansatte ved høyskolene er, ifølge OECD-rapporten, bekymret for at de forsker for lite til å oppfylle kravene om forskningsbasert undervisning. Rapporten stiller spørsmålet om forskningsbasert undervisning virkelig er nødvendig på bachelor-nivå. Hele fortolkningen av forskningsbasert undervisning må klargjøres. Flere av forskerne forsker på spesialiserte områder som har begrenset relevans for deres undervisningsforpliktelser. Rådet fra OECD er at alle vitenskapelig ansatte som underviser ikke trenger å forske, men alle må ha tid og anledning til å være oppdatert på det siste i forskningslitteraturen.

Forskerforbundetets holdning er klar og tydelig: Det er bare gjennom forskningsbasert undervisning at studentene sikres undervisning på et høyt nivå. Det er ikke noe alternativ å gjennomføre undervisningen med rene undervisningsstillinger, mener de. Selv om det blir stadig flere rene forskerstillinger, vil hovedmodellen fortsatt være at vitenskapelig ansatte driver vekselbruk mellom forskning og undervisning. For å avlaste ordinære forskere for undervisningsbyrden etter Kvalitetsreformen, har imidlertid universitetene tatt i bruk midlertidig ansatte.

Forskning har vært betraktet som en individuell rett ved universitetene, og en kollektiv ressurs ved høyskolene. En særavtale om individuell forskningsrett ble nylig sagt opp av departementet, og det er nå stor usikkerhet når det gjelder tidsdisponeringen på de høyere forsknings- og undervisningsinstitusjonene. For eksempel kan universitetet ta forskningstid fra botanikere for å øke forskningstiden blant geologer.

En del høyskoler går i større grad inn og styrer forskningstiden til de ansatte. «I takt med at vitenskapelig publisering vil ha budsjettmessige konsekvenser, kan vi nok få en liknende utvikling på universitetene også. Universitetene kan i sterkere grad bli presset til å se på forskningstiden som en strategisk ressurs,» sier Stensaker. Resultatet kan være en sterkere deling mellom rene forskere og undervisningspersonell. En slik utvikling kjenner vi fra andre land hvor akademisk arbeid kjennetegnes av økt differensiering og fremvekst av rene undervisningsstillinger.

Ved Høgskolen i Østfold er det store forskjeller på hvor mye forskningstid de ansatte får. Det er mange som søker om forskningstid, men ikke alle får. Hver enkelt må sende en individuell søknad, prosjektbeskrivelse og en ganske nøyaktig redegjørelse for hva man har tenkt å gjøre. Dette følges opp gjennom medarbeidersamtale. Prinsippet er enkelt: Desto mer du publiserer, desto mer får du av forskningstid. De ansatte som ikke har noe forskningstid, får som regel 10 prosent av sin tid til faglig oppdatering. Rektor ved Høgskolen i Østfold, Elin Nesje Vestli, understreker at de stiller krav om at forskningstiden skal brukes til forskning, og forskningsproduksjonen følges nøye. I forbindelse med den nye budsjettmodellen som legger større vekt på publisering, blir høyskolens totale forskningstid brukt der den skaper mest forskning.

Økonomiprofessor Kjetil Storesletten ved Universitetet i Oslo som har tilbrakt mye tid i USA og Sverige, etterlyser en større differensiering av forskningstiden både internt på institusjonen og mellom de ulike utdannings- og forskningsinstitusjonene. «Det er ikke undervisningsmengden som er problemet i Norge. Norske forskere bruker ikke mer tid på undervisning enn forskere i for eksempel USA. Snarere tvert i mot. Problemet er fordelingen av forskningstid internt på institusjonene og mellom de store universitetene og høyskolene,» sier Storesletten. Han spør hvorfor regionale høyskoler som nesten ikke produserer forskning, i det hele tatt skal drive med forskning. «Det er fortsatt en manglende vilje til å gi mest til de som produserer mest og best. Man bør lære av næringslivet som flytter ressurser fra dårlige produkter til gode produkter.»

«Det er lett å måle kvaliteten på forskning. Det er bare å se på CV-en og se hva og hvor han har publisert vitenskapelig artikler. Det er mye vanskeligere å måle kvaliteten på undervisning, « sier økonomen Storesletten.

Avhengig av gratisarbeid

Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, er ikke enig. Publisering av vitenskapelige artikler er viktig, men han er kritisk til dette ensidige fokuset på én side av kunnskapsutviklingen. «Publisering i anerkjente tidsskrift er en del av en større økologi som holdes i gang av en omfattende og usynlig arbeidsinnsats,» påpeker han. En er avhengig av å dele på kunnskapen for å lykkes. Utviklingen mot en forskningskultur hvor alt som har verdi må kunne måles og telles, truer hele dette systemet. For forskerne mangler ikke bare tid til å forske, de mangler også tid til å gjøre gratisarbeid for hverandre. Det handler om å sitte i tidsskriftredaksjoner, organisere workshops og konferanser. Det handler om lese og kommentere artikkelutkast fra kolleger, svare på e-post fra studenter, være konsulent for forlag og en rekke viktige ting som ikke havner i årsrapportene. Det handler om å jobbe gratis. Gratisarbeidet er en forutsetning for kunnskapsproduksjonen. «Du kan ikke publisere i «fagfellevurdert» tidsskrift hvis ingen av kollegene har tid til å være «fagfellene» som utfører vurderingen,» sier han.

«Forskere er blitt for opptatt av det vi kan kalle virtuell fakturering. Flere og flere sier nei til å påta seg arbeid som ikke er synlig i regnskapet, i årsrapportene. De har simpelthen ikke tid,» sier Eriksen som understreker at han er tilhenger av å føre regnskap over det man har produsert av forskning, men markedslogikken dominerer totalt. Vi trenger en blandingsøkonomi på universitetet, ikke den markedsøkonomien vi har i dag.»

Han mener politikerne mangler forståelse av hva forskning er. Dagens kunnskapsregime gir ikke rom for det langsiktige, for den langsomme fordypningen, for alt det som ikke har umiddelbar effekt.

Ved Universitetet i Bergen, som var først ute med egenevaluering av Kvalitetsreformen, har rektor Sigmund Grønmo nå lagt sin beskyttende hånd over det frie forskningsrommet. Han har gjort det klart at fakultetene må skjerme forskningstiden. Fagtilbudet skal ikke økes, og både forenkling og nedleggelse av fagtilbud kan bli aktuelt for å beskytte forskerne. Liknende arbeid pågår også ved andre universiteter og høyskoler.

Om forskerne faktisk får mer sammenhengende tid til forskning, er et helt annet spørsmål. Tidsproblemet er ikke nytt. Forskere har lenge klaget over manglende forskningstid. Økt studenttilstrømming har ofte vært forklaringen. Men tidsbruksundersøkelser viser at vitenskapelig ansatte forsket like mye selv om studenttallet eksploderte på 1980-90 tallet. Økt undervisning er ikke nødvendigvis en byrde, det kan også være en fluktrute for forskere som sliter med forskningsevnen.

Det er en internasjonal trend at universitetsansatte klager over forskningsvilkårene. Slik sett går norske forskere inn i et internasjonal klagekultur, en kultur hvor sutring over mangel på ressurser og tid er en strategi for vinne frem i kampen om oppmerksomhet i offentligheten, i likhet med andre deler av norsk næringsliv og offentlig sektor, som Magnus Gulbrandsen belyser i boken «Forskning ved universitetene». Tidsklemma er som kjent et relevant tema også for andre deler av det moderne arbeidslivet.