Vi er for passive i nord

Raskt økende etterspørsel etter naturgass i det globale energimarkedet skaper nå ny dynamikk i nordområdene. Mens Russland samarbeider stadig tettere med USA om fremtidige gassleveranser, blir Norge stående på sidelinjen. Et samarbeid med Russland kan gi store økonomiske gevinster for Norge, og miljøgevinster for hele regionen. Regjeringens forsiktighet kan være godt begrunnet, men risikerer å svekke våre nasjonale interesser i stormaktsspillet i nord.

Mens oljeprisene stiger, øker etterspørselen etter naturgass i USA. Strømstansen i fjor og urolighetene i Midtøsten har utløst alarmen i Washington: Gassleveransene klarer ikke å holde tritt med etterspørselen. Importen av flytende gass må femdobles innen 2010. Den amerikanske jakten på nye kilder for gassimport er i gang, og aktørene posisjonerer seg i disse dager:

• Statoil meldte i forrige uke at selskapet vil firedoble kapasiteten på den strategisk beliggende Cove Point-terminalen for flytende gass i Maryland.

• USAs energiminister Spencer Abrams var nylig i Moskva for å påskynde utbyggingen og leveranser fra det gigantiske Stockman-feltet.

• Hydro-sjef Eivind Reiten er i ferd med å forhandle frem en eksklusiv avtale som kan gi Hydro en nøkkelrolle i det samme feltet.

Foruten markedsmulighetene motiveres de kommersielle aktørene av stadig nye geologiske funn som gjør Barentshavet mer og mer attraktivt i et lengre tidsperspektiv.

Det er naturlig at Statoil og Hydro arbeider for å posisjonere seg kommersielt i kappløpet om de store ressursene i nord. Norske myndigheter, derimot, utviser en passivitet som skaper inntrykk av at man ikke har tatt inn over seg hva de pågående endringene kan føre til. Alle burde ha interesse av at Norge får kartlagt det faktiske potensialet i Barentshavet. Debatten om utbygging kan tas senere. Sem-erklæringens henvisning til en omfattende utredningsprosess kan dessverre i stedet bety letestans i nye områder helt frem til 2008 eller senere.

Budsjettsprekkene på Snøhvit, det første gassfeltet i arktiske områder, er alvorlige nok. Viktigere er likevel dette: Gassvinduet som nå har åpnet seg i USA, vil ikke for alltid være like tilgjengelig for norsk gass. Lykkes Russland i å bli en betydelig gasseksportør til USA allerede i dette tiåret, hjelper det ikke at Norge er verdensmester i konsekvensutredninger og sikkerhetstiltak.

Russlands utenriksminister har nylig tatt til orde for et samarbeid med Norge om olje- og gassutvinning i Barentshavet, inkludert de omstridte områdene, uten å vente på en avtale om delelinjen som de to land har forhandlet om i 30 år. I Utenriksdepartementet er man naturlig nok skeptisk. Men signalene kan også tolkes som at man nå kan være nærmere en forhandlingsløsning med Russland om delelinjen, dersom også Norge er villig til å inngå kompromisser.

Det er de nærmeste årene vi kan være med og legge premissene for miljø- og sikkerhetskrav, teknologi og valg av ilandføringsløsninger på russisk side. Hvis vi venter for lenge, vil russiske myndigheter og selskaper ha lagt sitt eget løp i Barentshavet og på de globale gassmarkedene, uten nærmere samarbeid med Norge. Det ville være en høy pris å betale for norsk symbolpolitikk og havrettsformalisme.